Litt sprukket hud på albuen bare.

Det er jo veldig mye snakk om jorda for tiden. Moderne mennesker har minimum tre søppelbøtter på kjøkkenet og lærer barna å sortere søppel. Jorda har eksistert i 4.54 milliarder år, og vi (det "moderne" mennesket) har eksistert i ca 200.000 år.
Jeg regner med at jorda har opplevd ett å annet i sine leveår.
Universet er jo et jævlig stort og skummelt sted, og vår unge frøken Jord er egentlig ei jente som vandrer alene i et nabolag som får mørke bakgater i St.Luis til å virke som et hyggelig sted for en familie utflukt, med paradis og kremboller.
Vi snakker meteorer, det regner steiner VANNRETT mot jorden hele tiden, små og store eksplosjoner og ikke minst sola som vi alle vet er litt som den ustabile onkelen som drikker akkurat litt for mye på julaften og faller over deg på vei til sofaen.
La oss innse det, Jorda er en sterk ung kvinne med bein i nesa som kan ta vare på seg selv.

Vi mennesker er som den bittelille kattungen som oppriktig tror at den skal klare å felle Georg ( verdens største hund, 220 cm fra snute til hale, 110 kg Grand danois).
Barn tegner bilder av jordkloden vår, med mennesker som er så store at det bare trengs 8 stk av dem for å kunne stå i lenke rundt jorden.
Innse det, vi er så ufattelig små at vi ikke vises fra et flyvindu før flyet har landet.
I den store skalaen så er vi bittesmå i forhold til et gjennomsnittlig tre, og kontinentene er ubetydelige når man ser jorden fra verdensromme.
Vi er ingenting annet enn en påbegynt influensa, litt sånn lei hoste over en periode på, mnja, 150 - 200 år med industriell utvikling.

La oss spørre menneskene i Haiti om de føler seg litt ovenpå i forhold til jorden akkurat nå.
Et så enormt jordskjelv som nettopp har rammet Haiti er som litt sprukken hud på albuen,
på lik linje med oss som ikke har følelser i albuen, tviler jeg på at Jorda kjenner så ekstremt mye til et jordskjelv, eller en tsunami for den saks skyld.

Jorden har gått i sykluser hele tiden, noen ganger er det kjempe kaldt, så kaldt at vi kaller det istid, så blir det varmere på enkelte steder og vi her nord drar sørover for å meske oss med paraplydrinker og sol sammen med andre Nord Europeère på en pub som heter Norway.

Jeg har stor tro på at frøken Jord klarer å riste oss av seg når hun virkelig kjenner bivirkningene av oss. Søppla som ikke er nedbrytbar blir en del av jorden, nesten sånn som når man legger grusvei eller blomsterbedd, vi legger litt plastikk under for å forhindre uønsket vekst, sånn som det vi kaller ugress.

Panikken vi nå har om jordens undergang og klimaendringer og det som snart kan kalles en ozon flekke er nok bare et klart tegn på at vår tid er nærmer seg slutten.
Om kanskje 100.000 år vil noen andre organismer komme over skjelett restene våre, og studere oss akkurat sånn som vi studerer dinosaurene og pottene fra romertiden.
Redselen for at vi, den selvutnevnte alfarasen, ikke vil eksistere har fått oss alle til å knekke sammen i en litt småpsykotisk tilstand der vi sorterer søppel for harde livet.

Innerst inne vet at vi er ubetydelig, at vi bare er en liten organisme på jorden.
Vi bare lever i fornektelse, for det er litt tryggere enn å ta innover oss den litt skumle sannheten om at vi egentlig ikke har kontroll.
En begynnende influensa i verste fall, som ødelegger alt vi kommer over, men unge frøken Jord er ei tøff dame som ikke lar seg knekke så lett.