Jomfruinnlegget, som ikke handler om alkohol og min første seksuelle opplevelse.

Egenlig så skulle jeg ha vasket opp etter middagen, sånn helt egentlig skulle jeg egentlig ha skrevet litt på oppgaven min.
Jeg er ikke en blogger, har overhode ikke noe interessangt å si og jeg er helt overbevist om at de meningene og synspunktene jeg har ikke vil komme på dagsorden på neste regjeringsmøte.
Siden det er en relativt stor sjangse for at foreldrene mine leser dette kan jeg heller ikke skrive om om min seksuelle opplevelse eller om jeg var full i helga.
Det er slike ting mamma ikke vil høre eller lese om, og jeg tror pappa ville fått et fremprovosert hjerteinnfarkt hvis jeg skulle gått førstnevnte tema nærmere i sømmene. For ikke snakke om bestemoren min som har blitt en reser på data og internett etter at hun tok med seg sin nyinnkjøpte laptop på datakurs. Med den utviklingen hun har hatt på datakunnskapen er det ikke lenge igjen før jeg ringer henne når dataen min trøbler.
Siden jeg mangler erfaring på blogg delen er jeg ikke sikker på om det blir postet med klokkeslett,
i såfall kan jeg aldri skrive om natten i ukedagene.
Dette er jo fordi jeg alltid legger meg i reasonable hours, og bruker mer tid på studiene enn på diverse sosialemedier på nett.

Når jeg benytter meg av disse mediene er det i hovedsak for å underholde meg selv,
jeg går over den ene profilen etter den andre og tenker over hvor mange spesielle mennesker det er her i verden.
Vi har emoene, de menneskene som ofte kommer i gruppe og som ser helt like ut fordi de vil vise resten av hverden hvor unik de er.
Mitt første møte med disse "orginale" menneskene fikk jeg her i Trondheim, jeg sto litt sånn smånervøs å ventet på bussen (første busstur alene i byen, ville jeg klare det eller kom jeg til å ta feil buss og havne på feil strøk i byen og enkelt og greit dø?) da gruppen med mennesker som så ut som de tilhørte en satanistisk kult kom gående i mot meg.
Jeg tok noen skritt bakover mens hårene på kroppen min reiste seg, hva faen?
I det øyeblikket ønsket jeg meg tilbake til den trygge søte bygda jeg er oppvokst i, der det aller farligste er hjembrenten og haiketuren til ( mest sansynlig med en av de foresatte til naboen) nærmeste nabo på fest.
Etter nærmere undersøkelse (les: ringte småhysterisk til venninnen min og forklarte at jeg var i sentrum og mest trolig midt i en eller annen offring til djevelen selv) fikk jeg vite at ungdomsskolen akkurat var ferdig og at de gjennomhullete menneskene med hvite ansikt, krigsmaling, skinnklær og sko med 100 stk 15 cm lage drapsvåpen stikkende ut var dagens tenåringer.
Jeg er ikke gammel, jeg er 22 år, det er ikke så veldig lenge siden jeg gikk ut av ungdomsskolen, men jeg er brennsikker på at hvis jeg hadde kommet slik på skolen hadde lærer Rygg ringt foreldrene mine med en stor bekymrings rynke i pannen og forklart at han har sendt meg hjem for å skifte klær og at de kanskje burde vurdere Bup ( barne og ungdomspsykriatriske). Jeg prøver hardt, siden jeg er for menneskets frie valg, og finne et sted inni meg som finner noen argumenter for denne spesielle stilen deres.
Jeg vet bare at jeg ville aldri ha ansatt noen som ser slik ut av redsel på eventuelle psykiske bivirkninger på eldre mennesker (de overlevde 2.verdenskrig men jeg tror det ville vært for hardt for dem å være alene med en slik en på et lite bad på Dolcontin sykehjem i Avvosjaur.
Dessuten så anser jeg dem ikke for å være så spesiell eller unike som de skal ha det til, de er bare like.
Akkurat sånn som brunkrem jentene med rosa utrigning og gullthights.

Den andre gruppen er de nakne.
De kan egentlig deles inn katogorier
a) naken 15-25
b) naken 25-35
og de sjarmerende
c naken 35 -70

Jeg lurer fryktelig på hvordan de får den ideèn i fra.
" Nå skal sannelig jeg ha kvalitetstid med meg selv" sier dem sikkert før de kler av seg klærne og tar bilder av seg selv via et speil med tannkrem flekker på og en overfylt skittenkleskurv i bakgrunnen. Så oppdager de at pålangt nær alle bildene ble like flatterende som de skulle ønske.
,, Fillern" sier den nakne litt skuffet før den ser seg rundt etter alternativ.
Siden puppene på den siste gruppen har en tendens til å benytte seg av Newtons lov ser den nakne etter en real push up og en måte å utnytte tyngdekraften..
"Hurra!" sier den nakne mens den legger seg langflat i en vinkel som får magen til å se flat ut når den bruker svart-hvitt programmet på digitalkamraet og magemusklene til den nakne mannen blir presset frem mens han spenner og holder pusten så lenge han klarer.
Så kler den nakne på seg mens den sier " nå skal jeg sannelig legge disse bildene på nettet slik at alle sammen kan se hvor naturlig pen jeg er, og ikke minst fortelle meg det." Så smiler den nakne tilfreds mens den gleder seg til at mamman og pappan, onkelene, bestemoren, naboen og katta får se den naken.

Det er en gruppe jeg misunner.
Sosialklientene, ikke de syke som ikke har noe valg selvfølgelig.
Personlig syntes jeg det er virkelig ubehagelig å ha influensa, så jeg tenker å være syk hele tiden er uholdbart og kjedelig.
De jeg tenker på er de som ikke gidder noen ting, de som heller står i kø i fjortendager for 4000 kroner og tannlege behandling på kupong enn å studere eller jobbe.
Det må være fantastisk deilig å ikke ha ambisjoner, ikke loftslott ambisjoner som å vinne 46 mill i lotto som mange av dem har. Ikke noe å jobbe mot i grunnen. Det hadde vært fantastisk hvis jeg ikke hadde noen drømmer og hvis jeg hadde følt at alt hadde vært perfekt hvis jeg bare fikk livsoppholdet mitt inn på kontoen hver månde.
Jeg kunne sovet til langt på ettermiddagen, sett dårlige tv program på natten, slik som mess tv og sonen. Jeg kunne ha slappet helt av å ikke tenke på oppgaven som er avgjørende for resten av mitt liv, ikke slå på vekkerklokken når jeg legger meg.
Det høres så behagelig ut å la alle andre betale for meg, slik at jeg bare nyte livet i store drag.
Disse sosialklientene, lykkelige, og akkurat passe sulten, heldiggrisene.